Regnbueblomsten
20.03.2023
Ordet iris er gresk og betyr egentlig regnbue. Med sin store fargebredde, mange blomster er sågar flerfargede, kan man definitivt kalle irisen for et blomsterbarn av regnbuen. Det finnes i overkant av 300 arter i sverdliljefamilien, som familien Iridaceae kalles på norsk. I denne artikkelen gir vi generelle dyrkingsråd og presenterer noen av artene som det er enklest å lykkes med i egen hage.
Irisene vokser naturlig over det meste av den nordlige halvkule. I Norge har vi kun én opprinnelig viltvoksende art: Den elegante, dypgule sverdliljen, Iris pseudacours, som vokser nær vann og bekkeløp da den trives i lett fuktig jord.
Den blå sibiririsen, Iris sibirica, som opprinnelig stammer fra Italia og de mer østlige delene av Europa, har imidlertid også begynt å spre seg på en del lokaliteter i norsk natur uten at den er direkte invasiv. Sibiririsen er imidlertid ikke naturlig hjemmehørende hos oss, men den er svært hardfør og ble dyrket som hagestaude på Bogstad gård i Oslo helt tilbake til 1700-tallet.
Iris er generelt en verdsatt plante og mest sannsynlig utgangspunktet for symbolet «den franske liljen», som trolig er en iris og altså ikke en lilje. Den franske lilje finnes i det gamle franske kongevåpenet, et motiv representert i det franske flagget frem til den franske revolusjonen i 1789. Samme irisaktige motiv er kjent fra mange byvåpen, blant annet byvåpenet til Firenze. Motivet har flere ganger også dukket opp på gamle romerske mynter. Innenfor Islam er irisen et symbol på paradiset og derfor en blomst som gjerne blir brukt i begravelser. Irisen dukker også ofte opp i kristen symbolikk og ble dyrket i de gamle klosterhagene.
Iris-motivet har flere ganger dukket opp på gamle romerske mynter, og innenfor Islam er irisen et symbol på paradiset
Så hvordan skiller man de over 300 artene fra hverandre? Det enkleste er kanskje å begynne med rotsystemet for irisene kan enten vokse opp av en løk som er tilfellet for hollandirisen, Iris hollandica; en lite hardfør løkvekst som kan klare seg gjennom vinteren i landets aller mildeste soner (H2) hvis den plantes veldrenert og dypt nok. I høyere soner bør den dyrkes i krukker som vinterlagres frostfritt.
Den løkblomstrende og lave våririsen, som man setter ned som løk om høsten, er imidlertid mer hardfør. I motsetning til hollandirisen, som blomstrer om sommeren, blomstrer våririsen som navnet tilsier tidlig om våren. Enkelte sorter våriris er faktisk blant hagens aller første vårblomster.
De fleste iriser utvikles imidlertid av rhizomer som er en slags samling rotstengler som har klumpet seg sammen til en hard masse. Ingefærroten, som mange kjenner til fra matlagingen, er for eksempel et godt eksempel på en rhizomrot. Oppbyggingsmessig og dermed også utseendemessig kan man altså sammenligne irisroten med ingefærroten. Jordstengler vokser horisontalt og utvikler små bladknopper, noe røtter ikke gjør. Det er derfor viktig at iris med rotknoll (rhizom) ikke plantes for dypt da den øverste delen bør få lys for å skyte opp skudd som blir til stengler som igjen blomstrer.
Selve irisblomsten består grovt skissert av tre indre, mer eller mindre opprette kronblader samt tre ytre vannrette eller hengende kronblader. Midt inne i enkelte iriser kan det finnes et litt skjeggaktig parti som mest fungerer som en slags landingsbane for pollinerende insekter. Hageiris, Iris germanica, har slikt skjegg, og hageiris kalles derfor gjerne også for skjeggiris. Det er det sverdaktige bladverket som har gitt irisen sitt andre norske navn, sverdlilje. Det navnet har altså ingen ting med selve blomsterformen å gjøre.
Hageiris, Iris germanica, kalles også for skjeggiris og er en type iris som trives på et veldrenert og solrikt voksested. De fleste sortene blir litt i underkant av meteren høye og egner seg dermed perfekt til snitt. De blomstrer midt på sommeren, dvs. i juni og juli. Hageiris er relativt hardfør og klarer seg vanligvis til sone H5 og sågar høyere. Rhizomet, rotknollen, bør plantes slik at den får sollys på toppen for å blomstre godt.
Dvergiris, Iris pumila, påminner om hageiris i uttrykket, men blir betydelig lavere, dvs. rundt 25 cm, og blomstrer tidligere, dvs. i april og mai, avhengig av sorten. Dvergiris liker seg best i veldrenert jord på et solrikt sted. Her bør heller ikke rhizomet dekkes til med jord på oversiden. De fleste sortene er herdige til H6.
Sibiriris, Iris sibirica, liker seg i lett fuktig, men drenert jord og den kan godt stå i halvskygge. De fleste sorter blir mellom halvmeteren til meteren høye og egner seg fint til snitt. Den er svært hardfør og kan dyrkes til H6/H7.
Tvillingiris, Iris ensata, kalles også japaniris og stammer opprinnelig fra Japan og andre østlige deler av Asia. Den påminner i uttrykket litt om sibiriris og blir omtrent like høy, men vil stå langt mer drenert og solrikt. Den er noe mindre herdig enn sibiriris, dvs. til H4.
Både våriris og hollandiris er irisarter som utvikler seg fra løk i motsetning til de ovenfornevnte artene som utvikler seg fra rhizomer eller rotknoller som det gjerne også kalles.
Våriris, Iris reticulata, vil stå solrikt og drenert og blomstrer fra mars til mai med 10-15 cm høye blomster. Arten er relativt hardfør, dvs. H4/H5.
Hollandiris, Iris hollandica, får høyere stilker, mellom 50-80 cm, og er dermed ideell til snitt. Den vil stå i humusrik, drenert jord på et solrikt sted og er kun herdig i de aller mildeste delene av landet, dvs. H2 til kanskje H3. Mange dyrker den imidlertid som ettårig snittblomst da en pose løk ikke koster mer enn en pose frø.
Som tidligere nevnt finnes det godt over 300 arter iris og langt flere sorter, det er derfor umulig å nevne alle artene og sortene i en artikkel. Irisartene ramset opp her, er imidlertid de som er enklest å dyrke samt å finne i handelen. Samtlige av de nevnte irisartene føres også av Botanisk Verden.
Av Arild Sandgren
