Bærbusker i bestemors hage
27.03.2023
Bestemor var flink til å både safte og sylte og bærene hun brukte kom gjerne fra egne busker i hagen. Det var ikke uten grunn at bestemor og bestefar dyrket nettopp bær som rips, solbær og stikkelsbær i hagen. I artikkelen under forteller vi hvorfor.
Av Arild Sandgren
Hvem erindrer ikke vafler eller pannekaker med smør og deilig nylaget syltetøy hos bestemor og bestefar?Det kunne være syltetøy laget av ville bær fra blåbær eller bringebær, det kunne være jordbærsyltetøy som bestemor og bestefar hadde plukket i bondens åker, eller det kunne være litt mer syrlige syltetøyvarianter fra bærbusker i bestemor og bestefars egen hage.
Så godt som alle norske hager med respekt for seg selv har en samling bærbusker av primært rips, solbær og stikkelsbær. Dette er bær som ikke krever så mye stell når de først har slått rot. De utvikler seg fort fra blomst til bær noe som er viktig i et hageklima med kort sesong. De klarer å utvikle velsmakende bær selv i løpet av en grå og fuktig sommer, og de takler et kjølig vinterklima. Nettopp derfor kan disse bærbuskene dyrkes over så godt som hele landet, fra Agder til Finnmark. De fleste sortene klarer seg også godt i fjellhager beliggende et stykke nedenfor tregrensen.
Alle tre bærvariantene er dyrket lenge. Stikkelsbæret er kanskje det bæret som er dyrket allere lengst og nevnes i franske sanger alt på 1300-tallet. Første gang bærbusker er omtalt i Norden er i urteboka til Henrik Smid i 1547, og Christian Gartner skriver i 1694 at både rips, solbær og stikkelsbær ble dyrket i Trondheim. Bærene har til og med likt seg så godt i Norge at vi på et tidspunkt hadde en ikke ubetydelig eksport av disse hagebæra på begynnelsen av 1900-tallet.
Stikkelsbær er en busk i ripsfamilien som er i slekt med både rips og solbær. Busken har vært dyrket her til lands siden 1600-tallet, men bæret kommer opprinnelig fra de vestlige delene av Asia. Det finnes sorter med både grønne, gule, røde og dyp burgunderrøde bær, og de egner seg alle godt til sylting eller kanskje som hovedingrediens i en frisk chutney? Eldre sorter kan ha en tendens til å få meldugg, en arv som henger igjen etter sterk foredling av stikkelsbær som var selve motebæret på 1800-tallet. Dette er så godt som krysset bort i nye, moderne sorter.
Hagerips er en busk i ripsfamilien som er kjent siden 1600-tallet og har blitt vårt kanskje mest populære hagebær, kanskje fordi sorten er ekstra hardfør og dessuten inneholder mye C-vitamin. I gamle dager hvor kosten var mer ensidig, var vitamin C viktig for å unngå skjørbruk som en gang i tiden sågar var en dødelig sykdom. Det finnes sorter med røde, gule eller hvite bær. De smaker nokså likt, men selv om de røde nok er vanligst pga. den delikate fargen de gir til saft og syltetøy, har de hvite og gule sortene den fordelen at bærene av en eller annen grunn ikke blir sett av fugler. Fuglene spiser altså gjerne de røde bærene, men lar altså de gule og hvite bærene som regel få bli hengende igjen. Rips er svært egnet til sylting pga. sitt høye naturlige pektininnhold som gjør det lett å få syltetøy og gelé av rips stivt. Det hender derfor at rips blandes med andre bær for å sørge for naturlig og vegansk pektin.
Solbær er også en busk i ripsfamilien og kjent siden 1600-tallet. I likhet med rips, inneholder solbær mye vitamin C noe som var viktig i gamle dager da det var liten tilgang på mer eksotiske frukter vi tar som en selvsfølge i dag, som appelsiner, sitroner, grapefrukt, osv. Nettopp derfor oppfordret den britiske regjeringen til dyrking av solbær under andre verdenskrig. Oppfordringen gjorde at solbæret er et spesielt utbredt og populært bær i Storbritannia den dag i dag. Den spesielle og gode solbærsmaken er populær i alt fra likører og iskrem til gelé og syltetøy og selvsagt klassisk solbærsirup som smaker godt både som kald og varm. De aromatiske bladene brukes også, for eksempel som smakstilsetning i te.
Bildet viser ripssorten 'Witte Hollander' som får hvite bær. Disse bærene blir sjelden spist av fugler da det virker som om fuglene ikke kan se dem.
