Peonen - en blomstervenn for livet

Peonene ser kanskje tandre ut, men disse vakre og relativt store blomstene er faktisk blant de mer hardføre staudene vi kan dyrke. De fleste artene og sortene klarer seg både i kjølige innlandsstrøk og i Nord-Norge og de kan leve lenge: 50-100 år er ingen uvanlig alder for en peonplante som får riktig stell. Planter du en peon, får du deg altså en blomstervenn for livet!

Gå til peoner i nettbutikken >

PEONENE som selges på hagesentre og av oss i Botanisk Verden er vanligvis delt opp i to hovedgrupper; staudepeoner, Paeonia lactiflora med opprinnelse i Asia, og trepeoner, Paeonia suffruticosa også med opprinnelse i Asia. Forskjellen er at staudepeonene ofte dufter og skyter nye skudd opp av bakken hver vår, som en tradisjonell staude altså, mens trepeonene kommer med skudd ut fra de treaktige greinene, og defineres dermed mer som en form for busk eller et lite tre.

TREPEONER MADE IN CHINA 

Vi assosierer gjerne trepeoner med Japan hvor de ofte er avbildet i gamle japanske trykk, men de flotte trepeonene har sin opprinnelse i Kina og er trolig en krysning av mange forskjellige arter. Trepeonene kom seg imidlertid til Japan alt på 700-tallet, hvor de ble ettertraktede samlerobjekter i de mange flotte japanske hagene.

I tillegg finnes Itoh-hybridene, en krysning oppkalt etter japaneren Toichi Itoh som etter flere års iherdige forsøk på 1940-tallet til slutt klarte å krysse staudepeoner og trepeoner. Resultatet ble de beste egenskapene fra begge! Itoh-hybridene skyter nye skudd opp fra bakken på samme måte som staudepeonene gjør, men får hvert år nye treaktige, robuste greiner med fortryllende vakre blomster. Med andre ord en slags trepeon, men hvor greinene ikke knekker i løpet av vinteren pga. tung snø, noe som kan skje med trepeonene.

VILLARTER AV PEONER OGSÅ I EUROPA 

De første plantene som ble introdusert til Europa fra de mange koloniene var primært nytteplanter. Planter som kun var til nytelse, som peonene, ble først introdusert senere da hagekultivering hadde blitt en fenomen. Peonroten, men også frøhusene, har imidlertid blitt dyrket på grunn av sine påståtte helsebringende effekter. Roten inngår fortsatt i kinesisk naturmedisin, og peonroten var også kjent og brukt som medisin av grekerne og romerne blant annet på grunn av sine betennelsesdempende og beroligende egenskaper.

Det finnes også flere villarter av peoner og noen av dem vokser naturlig i sørlige deler av Europa. Mest kjent fra Europa er Paeonia mascula og Paeonia officinalis, som også kalles klosterpeon fordi den har vært dyrket i gamle europeiske klosterhager og er kjent i kultivert form fra engelske hager helt tilbake til 1100-tallet.

PEONELSKENDE KEISERINNE

I motsetning til mange andre blomstrende planter som gjerne fikk sin pangstart i England eller Holland, var det først og fremst franskmennene som trykte de mer prangende peonartene fra det fjerne Østen til sitt bryst. I notatene til hagen tilhørende slottet Château de Malmaison og den blomsterglade franske keiserinne Joséphine Bonaparte, er det oppgitt flere sorter både enkeltblomstrende og fylte varianter av Paeonia lactiflora samt en trepon som ble sendt til henne fra den engelske plantesamleren Joseph Banks.

Men selv om de foredlete «asiatiske» peonene i grove trekk begynte sin europeiske karriere i Frankrike på slutten av 1700-tallet, tok det ikke lang tid før peonene fra Asia erobret hele det europeiske kontinentet. I løpet av 1800-tallet var silkepeoner og trepeoner høyeste hagemote, og krysninger av staudepeonen dukket etter hvert også opp i våre norske hager. Her ble den fort en av våre mest folkekjære blomstrende stauder da den viste seg å være overraskende hardfør og trofast byr på eksotisk blomsterprakt selv etter en kald, norsk vinter.

Den fylte, karmosinrøde bondepeonen, som også kalles bonderose eller fattigmansrose, har trolig fått kallenavnet bondepeon nettopp fordi det var en plante man fant i hagene til folk flest. Bondepeonen, Paenoia x festiva, antas å være en naturlig krysning mellom europeiske Paenoia officinalis og tyrkiske Paeonia peregrina.

I Kina og Japan blir peonene betraktet som sene vårblomster og blomstringen markeres gjerne med egne festivaler. I Norge blomstrer peonene primært på forsommeren, dvs. i juni, selv om enkelt sorter, særlig krysninger hvor villarter inngår, gjerne begynner blomstringen fra midten av mai.

SLIK VIL PEONENE HA DET I HAGEN DIN

Peonene vil gjerne stå solrikt, men de takler også noe skygge. Trepeonene takler noe mer skygge enn staudepeoner og Itoh-hybrider. Generelt liker peonene seg best i kalkholdig jord. Hvis du har lite naturlig kalk i jorden din, noe som gjelder de fleste norske hager, er det derfor lurt å tilføre kalkholdig gjødsel der du dyrker peoner. Peonene liker seg generelt ikke i sur jord, men leirholdig jord fungerer for staudepeonene så lenge leirjorda ikke er altfor kompakt. Generelt bør jordsmonnet for alle peoner være drenert. Unngå derfor å dyrke peoner på steder med stående fuktighet, og unngå også steder med mye skygge.

Staudepeonene bør ikke plantes for dypt. Plantes de for dypt, kan resultatet bli mye bladverk og dårlig blomstring. 2-5 cm jord over «øyet» på rotklumpen er tilstrekkelig, plant den dypest på steder av Norge hvor vinteren er kald. Trepeonene kan ha noe mer jord over seg, rundt 5 cm. Trepeonene bør beskjæres rundt midten av mai, men vent med beskjæring til alle nye skudd har dukket opp og fjern kun visne greiner.

OVERRASKENDE HARDFØRE

Peonene er overraskende hardføre: De fleste sortene er hardføre til H5 eller høyere, dvs. at de også kan dyrkes i kjølige innlandsstrøk og i deler av Nord-Norge. Den tidlige blomstringen gjør peonen spesielt ideell for nord-norske hager hvor nettopp utfordringen kan være å få staudene til å rekke å springe ut i blomst i løpet av en kort sommer. Sensommerblomstrende vekster er det derfor ikke så lurt å satse på i kjølige strøk med kort sesong. Da er det bedre å velge tidligblomstrende vekster, som de forførisk vakre peonene.

Gå til peoner i nettbutikken >

Tekst: Arild Sandgren